Noen ganger føler jeg meg så tilsidesatt. Det er nok mer en følelse enn en realitet, men fortsatt vondt.
Hormonene mine har løpt løpsk i flere mnd, noen som gjør at jeg kan gå fra 1-100 på et øyeblikk. Kan være i veldig godt humør, så slår bryteren seg ned, og jeg er oppgitt og lei.
I neste øyeblikk så lykkelig.
Det er blitt mye bedre enn starten på svangerskapet var, men fortsatt langt fra topp. Vært mye legebesøk som jeg forstår er for å ivareta meg og lille gutt i magen. Det har gitt meg bekymringer selv om det skulle gitt meg trygghet.
Jeg vet at hormonene overtar tankegangen min til tider…
Jeg føler meg ikke som meg selv, når jeg innser hvor tåpelig jeg er som reagerer på små bagateller.
Noe så dumt som at jeg ikke finner en sminke kost når jeg står på badet, kan få tårene til å trille. Eller at min kjære ikke sier god morgen, og hopper av glede for å se meg.
Slike tåpelige små ting er nok for at tårene mine triller, så går det et øyeblikk til jeg innser hvor tåpelige reaksjonene mine er. Det er ekstremt slitsomt med så mye svingninger i humøret.
Er dette hormonene mine som tar overhånd?!
Jeg er så lykkelig over lille gutt i magen, alt virker som irritasjonsmoment fra ende til annen til tider, utenom han.
Jeg føler meg «utenfor» i de fleste settinger, selv om jeg overhodet ikke har grunn til det.
Det er snart 19 år siden jeg var gravid for første gang, jeg var 18 år og ante lite om livets løp de kommende årene. Gledet meg enormt til å møte jenten min som var på vei, og selv om jeg var alene i svangerskapet for det meste av tiden følte jeg meg aldri ensom.
Livet byr på så mye rart av utfordringer, og jeg vet innerst inne at jeg har alt jeg trenger, har behov for og ønsker. Jeg føler hormonene mine har tatt over hverdagen og livet mitt på en måte som gjør jeg mister kontroll. Mister den delen av meg som alltid er rolig i stressede situasjoner. Hun som ser løsninger, og ikke problemer er gjemt der inne en plass bak hormoner, følelser og et kaos av tanker.
Jeg har tatt dette opp med jordmor, som sier følelsene av maktesløshet er en del av svangerskapet om man har mye hormoner.
I tillegg har jeg hatt noen utfordringer i dette svangerskapet, jeg ikke måtte bekymre meg over når jeg gikk gravid for første gang.
Det å bekymre seg over et svangerskap i eldre alder er mer enn normalt, men så slitsomt likevel. Man blir hønemor lenge før barnet er kommet til verden.
Jeg har 14 uker igjen til jeg ser prinsen min i magen. Jeg vet at alt av hormoner, «ensomhet», kaos og tanker er så verdt det når jeg holder han i armene mine. Blir nesten på gråten av tanken på den lykkefølelsen allerede.
Her hjemme er julen godt i gang, alt pynt er kommet på plass både ute og inne… manglet noen små ting når vi pyntet i helgen men nå er alt i skjønneste orden.
Nyt julerushet, gaver, familie og de du har rundt deg. Livet er for kort til å dvele ved fortiden.
Jeg gleder meg ekstremt til framtiden, selv med hormoner, tårer og latter i en fin blanding:)
