Når kjærlighet tar slutt, til fordel for noe bedre

 


Tenker dere noen gang over hvor mye man går “glipp” av i ett forhold?

Alle mulighetene som farer forbi uten at det påvirker deg?

Jeg angrer ikke på at jeg giftet meg, heller ikke årene jeg tilbragte sammen med han. Noen ganger tenker jeg likevel på hvor annerledes livet kunne vært. Det er 7 år ingen av oss får tilbake. En evig kamp om å få være sammen, leve i samme land og være en familie.


Alle opplevelser, reiser, andre ting man takker nei til fordi man er så oppslukt i det som burde vært. 
Man lever i en boble fordi det er trygt, ikke fordi det er meningen alltid.

Er det normalt å tenke sånn?

I det siste har jeg tenkt mye over det…

Jeg er selvsagt takknemlig for den tiden vi hadde sammen, og ville ikke byttet det ut for noe. Jeg elsket virkelig han høyere enn alt annet jeg har opplevd, så jeg burde ikke tenke tilbake på den tiden med noe annet enn positivitet.

På slutten hadde vi så problemer pga usikkerhet, og alt annet som tærer på et avstandsforhold…

I tillegg til at jeg at alle samtaler, besto av krangler og beskyldninger. Det ble for mye selv om kjærligheten vår var så sterk i så mange år.

Det vi hadde bygget forholdet vårt opp på i starten, ble erstattet av regelverk, stress og en evig papirmørje som aldri tok slutt.

Jeg tror vi begge innså lenge før det var over, at det ville gå den veien. Innreiseforbud på 5 år, er overveldende for de fleste.

Jeg dro til han masse i starten, men det ble så sårt og dra igjen og vite det ble lenge til neste gang.

Hele søknadsprosessen, følelser og ikke minst livet fikk en pause knapp ingen av oss ba om.

Jeg ser opp til de som holder ut, av ren kjærlighet og mot. Jeg mistet rett og slett håpet på framtiden, og da var det over for min del. Det å leve livet med alt av utfordringer. Opp og ned turer, uten den som var tryggest å støtte seg til ble for mye. Det å ikke ha den trygge havnen jeg var blitt vant til, tippet forholdet vårt i gal retning lenge før jeg innså det selv.

Jeg gikk i «dvale» i nesten 3 år, før det gikk opp for meg at det ikke gikk lengre. 3 år hvor jeg tviholdt på et håp som ble mindre og mindre. Jeg beundrer de som har et så sterkt håp, at ingenting rister de av pinnen.

For oss ble det slutten på en ny start, vi aldri fikk opplevd sammen.

Etter jeg innrømmet for meg selv at det var nok, gikk det nesten 1 år til før jeg klarte å bryte ut av noe som hadde vært så altoppslukende og alt jeg ønsket meg så lenge.

Jeg har innsett at det å være gift heller ikke er nok, selv om det burde være det. Å vente på livet, hverdagen, kjærlighet og ikke minst en trygg armkrok ble en fjernere og fjernere tanke.

Jeg lukket meg inne å ble en skygge av den jeg er, sprudlende, glad og fornøyd med egen hverdag så lenge at det ble en rutine.

Etter at barnebarnet mitt kom til verden, med den lykken det ga fant jeg ut litt etter litt at livet er for kort til å vente på det som føltes uoppnåelig.

Jeg vet de årene har gjort noe med meg som menneske. Gjort meg usikker, og veldig bevisst på at vi lever engang.

Nå som jeg venter barn med min nye mann vet jeg at kjærligheten har en høy pris, men også en lykkerus som er verdt det hele.

Det er ikke bare følelser som styrer hvordan vending livet tar.

Noen ganger blir valg gjort for en, og det virker så urettferdig.

Så gir livet deg brått en retning med mer trygghet, glede og lykke en du trodde var mulig når stormen sto på.

Det var meningen at mitt tidligere forhold skulle ta slutt, uten at det var vårt valg i starten.

Min nye kjærlighet hadde jeg aldri møtt om jeg befant meg i samme boblen, som styrte hverdagen min så lenge.

Han elsker meg for den jeg er.

Gir meg tryggheten jeg trenger, og er tilstede for alt det livet gir oss.

Han er den ❤️ mitt har manglet.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg