Jeg er blitt singel, så tror det er årsaken til at jeg holder meg så opptatt som mulig for tiden. Jeg har selv valgt det, men det gjør det ikke lettere å komme over. For et rart ord det egentlig er, singel. 

Tror ikke det helt har gått opp for meg, at jeg har valgt å gå fra en mann jeg elsker høyere enn alt. Noen ganger er det ikke nok å elske. Livet byr på mye, utfordringene ved å ha en mann som ikke er tilstede for å ta del i opp og nedturer over så lang tid er ikke lengre verdt å elske for. Han kommer alltid til å være et kjært minne og en person som har en del av hjertet mitt, fram til den dagen jeg ikke lengre går på jorden. 

Ibrahim har vært klippen min igjennom så mye, en støttespiller, bestevenn, kjæreste og en utrolig stefar til min datter. Jeg vil alltid elske han for det han har vært for oss. Livet er for kort til å vente, vente på svar, vente på avgjørelser du selv ikke kan påvirke. Jeg har hatt et håp, som har holdt liv i kjærligheten min til den mannen så lenge. Likevel så føler jeg hverdagen, tiden og livet generelt raser forbi, og jeg står stille på vent. Det er ikke noe ved han jeg ikke har forgudet, men avstand og mangel på å leve sammen gjør dette til en hard og nødvendig beslutning. Det er dager der jeg tenker, hva i all verden driver du med?? Er du klar for å la det beste som har hendt deg gå?? Jeg blir lei meg bare ved tanken, men jeg vet det er det beste for oss begge i lengden. Jeg vil ikke stoppe hverdagen hans eller min lengre. Jeg kan se tilbake på 7 år hvor han virkelig har vært mitt alt. Jeg er takknemlig for at han har gjort meg bevisst på hva jeg fortjener i årene som kommer. 

Jeg tenker at livet er for kort. 

Jeg skulle ønske mer enn noe annet at alt var rosenrødt og perfekt, men det er påtide å se realiteten i øynene. 

Han er ikke lengre mannen jeg forelsket meg i, eller den jeg først startet å elske. Utfordringer, savn og fortvilelsen over å ikke kunne være sammen har endret oss begge. Hans måte å takle det på er en side ved han jeg misliker sterkt. 

Jeg vil ikke sitte om noen år fra nå, bitter for at jeg har brukt så lang tid på noe som til slutt ikke fungerte. Vi har virkelig prøvd så hardt, så lenge. Jeg velger å gi mens han fortsatt betyr noe. For meg er det kjærlighet som gjør jeg går, for den mannen fortjener så mye mer enn hva vi to er sammen nå. Jeg unner han alt det beste her i livet, og tårene triller enkelte dager for at det ikke er med meg. 

Dette må være en av de såreste avgjørelsene jeg har tatt, men jeg vet at på sikt så blir det lettere å bære. 

Takk Ibrahim for alt du har vært for meg! 

Ingen fortjener lykke mer enn du! 

Jeg elsker deg!