Helt siden jeg fikk mine første venner, har jeg vært fokusert på at ærlighet varer lengst. Jeg husker allerede på barneskolen, hvor mye pepper og styr det ble med lyving, baksnakk osv. Men jeg vet vi ikke holdt på slik barn gjør i dag. 
Vi var en del jenter, men flere gutter i samme vennegjeng. 
Jeg gjorde en feil som kostet meg masse, og tenkte allerede den gang, aldri mer. 
Jeg fikk merke på kroppen, hvor mye dritt det ene feilgrepet kostet. Hvor intenst dårlig samvittighet jeg hadde, og hvor dum jeg følte meg når jeg fortalte hva som var skjedd. Heldigvis ble det fort glemt, da jeg faktisk fortalte min side av en sak de fleste ikke ville høre i begynnelsen. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det å være ærlig har en pris, men fy fan så verdt det… Jeg har alltid sagt til min datter, at hun kommer lengst med å være ærlig. For sin egen del og andre. Som jeg har skrevet før så hadde hun masse problemer i starten av sine skoleår, mange ganger følte jeg det var min skyld. Jeg hadde tross alt lært henne å være god mot andre, men at hun kom til å lære etterhvert som hun ble eldre om noen behandlet henne feil. Jeg ba henne alltid si ifra om noen ble holdt utenfor. At hun fint kunne være med de, ingen andre ville være med osv. Jeg hadde også i tankene at det koster å være god og lojal, men at hun fortsatt var for liten til å forstå på hvilken måte de første skoleårene. Noe jeg har trøstet henne for så mange ganger, til hun forsto det selv at noen er regelrett ikke gode mennesker. Det at andre ikke er snille mot deg, gjør vondt. Gjør vondt for du vil så gjerne ha den ene bestevennen på skolen, kanskje en annen i fritiden. Så har du fritidsaktiviteter, der du kanskje er med noen helt andre. 
Det at du kan gi så mye av deg selv som barn, og bli totalt overkjørt tilbake er smertefullt. Det gjør vondt selv for en voksen. Husker hun sto i det da hun fant ut at hun hadde “venner” som egentlig ikke var venner. 
Falske utspekulerte unger som i 1 klasse, hadde så mye ondskap med seg i bagasjen til skolestart at selv jeg ble redd på hennes vegne. 
Hva skjer med foreldrene til disse barna? Hvor er oppdragelsen hen? Husker jeg satt på felles møter på skolen, og små lo for meg selv. Jeg var vel blant de yngste mødrene der, med unntak av 2-3 stk jeg fortsatt er venn med i dag. De eide ikke innsikt i noe vedrørende sine egne barn, bortsett fra lekser, innleveringer og forpliktelser knyttet til skolen. De hadde svært lite innsikt på hvordan dagen gikk på sfo, eller hva de hadde funnet på fra dag til dag. Hvordan er det mulig å være uvitende, til hva deres egne barn bedrev tiden med på skolen?? Satt å hørte hvordan de bortforklarte at uken hadde vært travel. De hadde ikke hatt tid til å snakke ordentlig, med sønnen eller datteren sin. Det var slikt de gjorde rundt middagsbordet i helgene osv. 
De fleste familiene i hennes klasse, besto av mor, far og 2 barn. Der satt de å snakket om hva de ikke hadde tid til, fatter det fortsatt ikke jeg… Hvordan en “velfungerende” familie ikke hadde tid. 
Tid til å lytte, eller prøve å forstå. 
Hvordan deres egne barn mobbet, å styrte på dag etter dag, mnd etter mnd. 
Hvordan kunne de unngå eller overse, hva deres barn drev på med mot andre medelever? Er foreldre så blå øyd? 

En ting ingen kan ta fra en alenemamma, er stå på viljen til å lykkes! Motet til å kjempe når det kreves! Og aldri gi opp.