Jeg er så lei av å vente på å starte livet med deg! Lei av å drømme meg bort i lykkeligere tider, slik det var. 
Lei av systemet som man må sloss mot, for å være i ett forhold som gjorde meg så lykkelig…. 
Lei av papirarbeid som gjør at man blir ett nytt nr i køen. Er det virkelig så vanskelig å se at kjærlighet kan bety mer, enn det å få bo i ett nytt land?? 
I min verden gir og tar man i ett forhold der det eksisterer to. Men Kjærlighet er ikke nok for å få livet til å gå rundt. Å leve på luft, tomme ord og handlinger er ikke det som skal til for å gjøre hverandre lykkelig. 
Det å dele hjertet sitt med en som elsker deg tilbake, er den beste følelsen i verden. Men det å gi og gi, og få lite tilbake har vært trist. 
Vondt for at vi ikke kommer noe vei. 
Å prøve så hardt for noe som rett og slett ikke går, tar så mye energi. 
Uansett hvor stort ønske vårt er. 
Uansett hvor mye vi vil, nytter det ikke… 
Jeg har brukt snart 2 år av livet på en uoppnåelig drøm. En drøm om oss to! 
Vi kan elske hverandre til vi går i graven, men å gjøre det på hver vår kant av verden nytter ikke. Jeg har vært gjennom de største prøvelsene livet har gitt meg, jeg har virkelig stått på for å lykkes. 
Det har vært uten deg tilstede. 
Jeg er takknemlig for det du har gitt meg. Du har åpnet øynene mine for hva jeg fortjener, men ikke kan gi mer av meg selv på å oppnå. 
Prisen er for høy til å fortsette i samme spor. Jeg vil ikke gi opp drømmen om oss, men å elske er ikke lengre det som får det til å gå på fram. Jeg vil være gift og lykkelig, ikke gift og bitter på ett system jeg selv er en del av. 
Ekstremt mange misbruker dette i Norge, slik at ekte kjærlighet blir sett på som en løgn det også… så urettferdig er det faktisk! 
De fleste ville gitt opp for lenge siden, men kjærligheten vi har for hverandre har vært sterk, så sterk at jeg ikke har villet gi opp. 
Dessverre ville mange sagt, men jeg angrer ikke på årene jeg har hatt med deg. 
Jeg vil være lykkelig igjen, glede meg over å se den jeg er sammen med. Bli verdsatt og satt pris på i hverdagen. Glede meg over små ting, som etterhvert betyr så mye…  Jeg vet ikke hva framtiden bringer, men jeg vet at de 2 siste årene er tid vi aldri får tilbake… Tid ingen får tilbake. 
Det å leve på håp er ikke lengre nok. 
Vi kan drømme og håpe hver dag resten av livet, men å være realistisk når det rett og slett ikke nytter kan være beste løsning. 
Elske deg vil jeg gjøre for alltid, minnes hvordan hverdagen vår var når vi hadde det godt. Hvor forelsket jeg var, så mye at selv timer ble mye uten deg. Hvordan hjertet mitt slo fortere da du kom mot meg. Hvor mye fint vi opplevde på kort tid, hvor lykkelig jeg var da forlovet oss, enda mer da vi giftet oss. Du har gitt meg mer enn noen andre i ett forhold, og de minnene vil jeg alltid holde nært. 
Ingen kan forutsi hva som skjer, men å satse alt på en usikker framtid er ikke verdt det på samme måte lengre. 
Jeg må fortsette å tro på at det som skjer, er det en mening med. En mening jeg kanskje ikke ser i dag, men som blir tydeligere om jeg må gi slipp! 
Ett mirakel må til for oss to og vår framtid.