Jeg er i frihet!
Ingen bestemmer over meg.
Jeg kan gå ut
Jeg kan jobbe sent
Jeg kan velge hvilket arbeid jeg ønsker å vie tiden min til, for å få en inntekt.
Etter straks 16 år som alene mamma, kan jeg faktisk stå opp for meg selv!
Jeg har stått rak i ryggen i 16 år for at jeg, faren og min datter skal ha det bra!
Jeg har skapt en relasjon mellom far og datter, svært få hadde gjort.
Jeg har dratt rundt i så og si alle fengsel i Norge, for de 2.
Og for at jeg velger å tro jeg har gjort det eneste rette, for min egen del og deres!
Han er faren hennes!
Folk må akseptere det eller la være.
Bitre sjalu’e X’er er det verste jeg vet. Hvem er du til å nekte barnet ditt å se mor eller far? Hva gangner det å nekte??
Jo at barnet ditt forakter deg når sannheten kommer.
Mennesker må takle andres lykke!
Forhold mellom far og datter, er akkurat like mye verdt som mor og datter!
Forskjellen i mine øyne er enkel, mann og dame! Forskjellen på mor og far er lik null!
Barn som har 2 foreldre skal få oppleve gode og dårlige dager, med begge!
Ingen bestemmer over min hverdag, kun meg selv.
Jeg får høre hele tiden, du kan ikke.
Vet dere hva??! Jeg kan og skal !
Jeg skal endelig jobbe med det jeg har drømt om, så sant Nav ruller inn hjulet sitt!
Ja, jeg er mamma og bestemmer min egen hverdag, for en lykke!
Folk må gi meg et eksempel på andre alenemødre som har kjempet seg gjennom hele sin egen ungdomstid for å sikre framtiden for det kjæreste jeg hadde!
Flyttet tvers over landet for å Beskytte henne.
Blitt voksen når alle ville ha meg med steder, måtte takke pent nei veldig ofte! Datteren min var viktigst! Og er det fortsatt! Selv i denne byen, Bergen!
Gå et par mil i mine sko og snakk etterpå!
Jeg har gitt datteren min en bit av en far som ikke har kunnet stille opp, litt og litt.
Jeg har sett deres relasjon vokse for hvert besøk. Jeg har sett skepsis i øynene hennes, og mine egne! Jeg har slitt etter å ha dratt landet rundt, for et besøk på 2 timer. JEG har gjort det!
Alle er vi forskjellige, men jeg vet mitt valg var rett! Hva andre føler,tror, tenker, kritiserer meg på må kulan!
Har dere vært i livet vårt?
Har dere sett skuffelsen i min datters øyne, da hun gjennomgikk ett helvete pga mobbing. Mobbing takket være faren hun er så stolt over?!
Som hun kan og vil se opp til!
Har dere trøstet henne da hun gråt seg i søvn dag etter dag?
Hadde dere akseptert å bli behandlet med noe annet enn respekt og forståelse??
Det gjør ikke jeg.
Jeg gjorde det i mange år, men den tiden er over, oppe og avgjort!
Har dere hjulpet når vi ba skolen om hjelp?
Har noen sett fra utsiden og inn??!
Neppe! Det er det svært få som gjør.
Det har jeg! Jeg har sett fortvilelsen hennes i øyne mange ganger, trøstet henne i søvn når hun har hatt behov.
Gitt henne min fulle oppmerksom, kjærlighet og tid! Jeg har møtt henne med forståelse når andre har ledd av henne!
Jeg er en god omsorgsfull mor!
Jeg ser min datter for den hun er …
Veldig mange andre ser henne som et problem, og noe som de må bli bekymret over!
Min datter er og blir perfekt!
Noe jeg forteller henne så ofte jeg kan!
Tenk om noen hadde tatt seg bryet å gjøre det samme for henne, som jeg gjør og har gjort hele livet hennes!
Tenk om faren hennes hadde fått hjelp da han så desperat ba om den, som 14 åring!
Kast stein til krampen tar dere alle, mitt glass hus står med alle 4 vegger intakt!
Sladder og vås, stoppet meg ikke den gang og gjør det enda mindre nå.
