Noen ganger blir jeg så oppgitt over mennesker. Menneskers evne til å knuse deg fullstendig med ord, på et øyeblikk!
Hva gir det en person å være så umettelig stygg mot andre?? Å lyve så overbevisende at det er vanskelig å komme med egen sannhet i ettertid. Selv om man vet det som blir sagt ikke stemmer, føler man seg fullstendig tråkket på! Noen ganger sitter jeg å lurer på om det er slik enkelte er, eller om det er slik de blir oppdratt til å bli??? Jeg vet man er et produkt av omgivelser, oppdragelse, erfaringer og slike ting, men jeg kunne aldri engang tenkt tanken på å synke til det nivået av ondskap ovenfor noen!
I går satt jeg å gråt, av noe som først bare gjorde meg skuffet og fly forbanna. Når ordene sank inn, å det gikk opp for meg at dette kan være det inntrykket personer som ikke kjenner meg har av meg, knakk jeg sammen!
Hadde det vært sannhet i det, hadde jeg nok ikke blitt så lei meg… Utspekulerte, manipulerende, dobbeltmoralske mennesker er virkelig noe jeg hater mer enn noe annet. Personer som kan snakke så bra for seg, at de begynner en samtale med å beklage, for så å vri på det slik at du sitter igjen å lurer på om det egentlig var din feil i utganspunktet.
Faren til min datter har alltid betydd mye for meg, mye pga oppveksten vår, og helt klart for at vi har en vakker jente sammen. Forskjellen på oss er at jeg ikke går rundt å snakker stygt om han til noen, jeg nevner aldri hva jeg mener om fortiden hans, eller at det har vært tøft å oppdra jenten min alene for å kunne legge skylden av det over på han. Han har tross alt vært inn og ut av livet vårt i alle år. Han soner en lengre dom som jeg aldri har sett ned på han for, jeg har møtt han med forståelse, trygghet og støtte. Han var ung, og tok avgjørelser han var for ung til å forstå omfanget av.
Jeg har aldri nektet han samvær når jenten vår var mindre, jeg har heller aldri latt være å besøke han både med og uten vår datter. Jeg har satt foten ned ved nødvendighet, men aldri over lengre perioder av gangen. Jeg har vært der for han mer enn noen andre. Jeg har aldri uttrykt at jeg er bitter eller sur for at jeg ble alene når han ødela ungdomstiden sin.
Jeg har hørt ved flere anledninger at han sier mye rart, men ikke orket å bry meg om det. Sett det større bilde i at vi har et barn sammen, og lagt det til side for hennes del.
Men ikke nå lengre…
Når det kommer vilt fremmende mennesker bort til meg på jobb, og beklager for at de har en oppfatningen av meg de ser ikke er tilfelle pga han, så blir jeg rett og slett bare lei meg for at det er mulig. Han syns jeg bare synd i som synker så lavt, for jeg har ikke har vært noe annet enn en han har kunnet stole på. Han har fått støtte når han har slitt vilt innenfor murene. Jeg har gjort alt i min makt for å bygge opp en relasjon mellom han og barnet vårt, fordi jeg har ønsket at han fikk være «pappa» selv om det ikke ble under normale omstendigheter.
Jeg orker ikke å gå i detaljer om hva som ble sagt, men det gjør at andre brikker fra kjeften hans faller på plass og gir mening!
Hvorfor må andre sverte deg, for å sette seg selv i et bedre lys? Er det slik mennesker har blitt i dagens samfunn?
At så lenge ditt eget liv ikke går på skinner, så skal ikke andre få ros og skryt for at deres går bra? Er det bedre å heller lyve, å hive seg selv frem i bedre lys?
Jeg har ikke hatt verdens letteste oppvekst, men å skjule seg bak den hjelper ikke… Jeg har ingen å skylde på for valgene jeg har tatt, og det har garantert ikke han. Selv om det sikkert er bedre å ha noe å skylde på ovenfor andre, er det så lavmål at jeg blir skremt langt inn i sjelen.
I dag har han mistet en støttespiller han har hatt i snart 20 år.
Meg og min datter har blitt behandlet som luft på ene siden av hans familie, og i dag rant begeret totalt over når det gjelder han også! Jeg finner meg i alt for mye, jeg er naiv og godtroende med de fleste… Den prisen det koster er ikke lengre verdt det! Jeg har ikke behovet for å tviholde på mennesker, som yter lite annet enn å bruke meg når det passer best inn i livet deres. Jeg har gitt opp så mange som har betydd alt både i vennskap og familie!
Jeg har fått tildelt et liv, og det er mitt liv. Det kommer ikke i reprise, og jeg lever det Akkurat slik jeg selv ønsker.
Jeg kryper ikke for å beholde mennesker i min hverdag, slik jeg hadde gjort før.
Jeg er ferdig å beklage for andres feil og mangler… Ferdig å gi forklaringer på hvorfor kontakt blir stoppet. Det er ikke min oppgave å fortelle andre hva de bør og ikke bør gjøre. De fleste vet vel forskjellen av rett og galt, i en alder av over 30. Nei jeg blir bare så oppgitt!
~~~~~~~~~~~~~~~
I dag har jeg hatt en grei dag, vært i kirken med Chanel. Faktisk veldig kjekt, noe jeg ikke trodde i starten. Bare gleden hennes over å høre sang og dans, er så verdt det. Tror hun blir like frelst som moren var av det samme. Nå skal jeg dusje og komme meg i seng, jeg er faktisk utslitt. Hadde vært ute i 12 timer da jeg gikk inn døren isted, noe som ikke burde vært mulig med dette bergens været vi har nå.
Drøm søtt folkens!
